"Angsten spiser sjelen / Kakofoni skaper angst"

Kjære kollegaer,

"Angsten spiser sjelen" er navnet på en film av Rainer Werner Fassbinder fra 1974. Det er en setning som har bitt seg fast i hodet mitt. Alle kan vi oppleve angst. Angst for å miste noen vi er glade i, angst for at et forhold skal gå i stykker. angst for døden. Det finnes ingen grenser for hva man kan være redd for. Gallerne i Asterix og Obelix er alltid redde for at himmelen skal falle i hodet på dem. Ja, det er lett å le av det. Men er ikke egentlig all angst på en måte irrasjonell og surrealistisk? Det å våkne våt av svette, plages av mareritt eller pines av urfrykt. Med andre ord opplever jeg det nokså ofte. Og noen ganger trenger jeg et par timer før jeg klarer å jage bort de skumle og mørke angstspøkelsene. Man sier ofte at angsten setter seg i margen, det vil si dypt inne i kroppen. Men hva betyr det egentlig? For det å ha angst er helt normalt, på samme måte som mange andre ting i livet som vi ikke liker. 

Vet du hva jeg er aller mest redd for? Det er denne kakofonien av stemmer i samfunnet som kakler i vei over alt og om alt, enten det er myndigheter, besservissere i tenketanker, maktsentre eller talkshow. Den ene eksperten eller politikeren advarer mot å trekke for raske slutninger, mens den andre allerede ser lyset i tunnelen gjennom besservisserbrillene sine. Den ene sier "slik", mens den andre samtidig sier "nei slik". Det er en konstant frykt, bekymringer, advarsler, forslag, krav og selvfølgeligheter, samtidig som det diskuteres alvorlig og selvfølgelig internt med andre eksperter og politikere. Og i hvert fall vil man ikke tillate alternative syn, mens man omgående vil utrede konsekvenser eller forhindre dem eller i hvert fall sette dem på dagsordenen.

Munnbind eller ikke? Eller kanskje ... "Ikke en eneste arbeidsplass skal gå tapt". (Næringsminister Altmaier). Et øyeblikk senere: „Vi må innstille oss på omfattende og langvarige kutt.“ (Næringsminister Altmaier). "Snart er alt over". "Før påske eller pinse kan vi ikke regne med hverken store eller små endringer". Man blir redd og får angst når man ikke vet hva som skjer. For eksempel i mørket (eller når man er blind – eller styres av blinde). Det blir skummelt når du lytter til andre (f.eks. myndighetene) som heller ikke vet noe – men som oppfører seg som om de visste noe. Vi er vant til å høre mye tull, ikke minst når politikere er ute etter å fiske stemmer. For noe må man jo si til folket – til de engstelige og redde. Det bør helst henge på greip, være sånn noenlunde fornuftig og underbygges med fakta. Og der står den ene folkevalgte med bekymringsrynker i pannen og ser inn i kamera og advarer mot å se på krisen som en kort sprint når det faktisk er snakk om en mulig maraton. Mens en kollega fra et annet departement eller et annet parti allerede snakker om en utflatende kurve – selv om det er med myndighetenes tall fra i går.

DET skaper angst og får oss til å stille spørsmål om noen i det hele tatt vet hva som skjer og hva vi bør gjøre. Og tilleggsspørsmålet blir hvorfor så mange myndighetspersoner, fagpersoner, politikere og eksperter later som om de vet noe og til og med hva som bør gjøres umiddelbart og uten tvil – og som også ønsker å fortelle oss dette. Det hele blir nokså komisk når de prøver å forklare oss hva som må gjøres eller ikke på bakgrunn av antakelser, halvsannheter og personlige meninger. Uansett om det er logisk eller fonuftig. Så da kjører jeg til butikken i Ås hvis butikken min i Lørenskog er stengt på grunn av korona. Nei, ingen vil skape usikkerhet, men det er akkurat det som skjer nå. Jeg sier heller ikke at noen lyver – mange uttalelser skyldes ren fortvilelse (eller håp), og mange utsagn avslører et noe splittet forhold til fakta og sannhet. Det å bygge tillit krever noe mer. Men det er godt egnet til å skape en grobunn for angst ...

VI forblir pålitelige og optimistiske, konstruktive og helt uten angst!

Vennlig hilsen,

Ernst Prost

Daglig leder