Man sparer seg til fant ...

Kjære kollegaer,

I tillegg til å prøve å finne ut hva mer vi kan gjøre for å overleve som bedrift, gjør jeg meg en del tanker om hva som har gått galt i denne krisen. Alle vet at det kommer epidemier og pandemier. Hvorfor er vi da så fullstendig uforberedt?

Da sønnen min, Benjamin, lå på sykehus i flere uker i oktober 2018, fikk jeg oppleve helsevesenet vårt på nært hold. Ikke gjennom glossede brosjyrer, men gjennom en sykepleier som hadde eneansvar for 18 rom, med to pasienter i hvert, gjennom hele nattskiftet. Pasientene får da rope en stund før noen kommer og tørker dem bak når de er på do ... Mange syke- og hjelpepleiere jobbet til sent på kveld og var på an' igjen tidlig neste morgen (jeg håper at de i det minste fikk noen få timer på øret). Ekstra hektisk kunne det være i helgene, når helikoptrene gikk i skyttel for å fly inn skadde motorsyklister.

Hver dag tenkte jeg: Hva skjer hvis katastrofen er ute? Hva skjer hvis hundrevis, tusenvis eller kanskje også tusenvis av pasienter på kort tid raskt må få omfattende medisinsk hjelp for å overleve? Slik som det er nå, i denne corona-pandemien ...

Det er riktig å spare. Men man skal ikke spare seg til fant ... Det er en skam hvor dårlig vi betaler dem som opererer oss eller tørker oss bak. Vi kan ikke forvente at dette er noe som skal gjøres av ren nestekjærlighet og hjelpeglede – selv om det er tilfelle – uten å gi anstendig lønn til dem som tar på seg denne enorme oppgaven. Det er ufint, urettferdig og – som man nå ser – korka dumt. Globalt vil dette lille viruset trolig koste oss 1, 2 eller sågar 3 billioner euro. Det vil si, egentlig er det ikke viruset som forårsaker disse skadene, men alle de kortsiktige menneskene som har fått i oppdrag av staten å sørge for at verden ikke straks går av hengslene når det kommer en epidemi eller pandemi.

Nå jobber man på spreng med å snekre sammen respiratorer og sykesenger, og alt fra idretts- og messehaller til byparker blir i ytterste nød gjort om til sykehus og likhaller. Hvis en brøkdel av de enorme summene man nå må punge ut med til blant annet ansiktsmasker og verneutstyr som selges til ågerpris, i stedet hadde vært investert tidligere i forebygging, varslingssystemer og globale strakstiltak, kunne garantert flere menneskeliv og mye lidelse vært spart. Man sparer seg til fant. En human og økonomisk katastrofe. Sammen med våre venner og forretningspartnere i Hellas stiller vi umiddelbart med produkter som skal få og holde utrykningskjøretøyene i driftsklar stand. Etter ti år på sparebluss er det mye i dette landet som ikke fungerer som det skal – og det er befolkningen som får svi ... særlig de som allerede sliter og har det tøft økonomisk.

Funksjoner og institusjoner som vi mennesker er helt avhengige av for å overleve, får ikke privatiseres og overlates til tallknusere, kontrollfriker, pengepugere eller profittstyrte karer som skor seg grovt på andre folks sykdom og nød. Jeg er en tilhenger av fri markedsøkonomi. For et helsevesen som skal være forberedt på å takle også katastrofer og kriser, er klassisk entreprenørskap imidlertid helt ubrukelig. Her trenger man noen som fokuserer utelukkende på folkets ve og vel. Den noen er staten. Kun staten. Hvem ellers ville være i stand til å ivareta liv og helse for 82 millioner mennesker [i Tyskland] og samtidig garantere at helsemedarbeiderne som gjør denne jobben, får den anstendige lønnen de fortjener?

Ta vare på deg selv!

Vennlig hilsen,

Ernst Prost

Daglig leder