«Jeg skal før si fra meg lønnen min enn at noen blir oppsagt»

Mars 2020 – Corona-epidemien har ført verdensøkonomien til kanten av stupet, og utviklingen er mer usikker enn noensinne. Den tyske spesialisten på olje og additiver er smertelig klar over dette, og har tatt et tydelig standpunkt. «Ingen blir oppsagt. Jeg sier heller fra meg lønnen min», forsikrer daglig leder Ernst Prost overfor medarbeiderne. 

I begynnelsen av uken gikk Ernst Prost overraskende ut med at medarbeiderstaben hos LIQUI MOLY får en bonusutbetaling på 1000 euro. «Som motivasjon og signal om trygghet i en ellers usikker krisetid.»

Nå kommer også en arbeidsplassgaranti: «Angst og bekymringer gjør hverdagen tøff og det er vanskelig å yte godt. Jeg vil derfor forsikre dere alle om at dere ikke kommer til å lide noen form for økonomisk tap. Ingen blir sagt opp!» Det gjelder alle medarbeidere – både de i Tyskland, og de som jobber hos ett av datterselskapene våre i Spania, Portugal, Italia, Frankrike, Sør-Afrika eller USA. For ikke å glemme medarbeiderne i Danmark, Storbritannia, Belgia, Nederland, Thailand, Kina, Japan og India. «Det er ikke bare virksomheten som er global. Det samme gjelder ansvaret. Medarbeidere overalt i verden har familier de må brødfø.»

Førsteprioritet for den daglige lederen er å ivareta helsen til de ansatte og deres familier. «Samtidig forsøker vi å holde driften i gang så lenge som mulig. Det er en vanskelig spagat, men vi har ikke annet valg», betoner Ernst Prost. Men for å få det til, er selskapet avhengig av en fungerende distribusjonskjede for innkjøp og salg. «Så lenge vi har det, holder vi produksjonen i gang.»

I tillegg er den daglige lederen opptatt av at lønnsutbetalingene fortsetter som før – uavkortet og punktlig. Særlig nå, til tross for at smitteverntiltakene har redusert oppdragsmengden drastisk og inntektene dermed er lave. I inneværende år må LIQUI MOLY betale rundt 57 millioner euro i lønn og sosialforsikring. «Det er et ansvar vi har hatt konstant i bakhodet de siste dagene», sier Ernst Prost. Hvis det skulle knipe på, er han villig til å gå enda et skritt lenger: «Hvis situasjonen krever det, sier jeg fra meg lønnen min. Vi ofrer oss alle sammen, og da må kapteinen gå foran med et godt eksempel for å vinne mannskapets tillit.»

Den daglige lederen tar ansvar ikke bare overfor medarbeiderne, men overfor kundene verden over. «Vi hjelper der vi kan. Jeg har selv allerede fått de første hjelperopene fra blant annet Mexico. Det er et land der folket lider under herjingene av det nye viruset i tillegg til inflasjon og vold.» Man gjør alt som står i menneskelig makt for å gi samarbeidspartnerne varene som kundene deres trenger. Ernst Prost ser på situasjonen i utlandet som alvorligere enn i Tyskland, da det er få land som er like økonomisk robuste og har så gode statlige hjelpeprogrammer som Tyskland. I Italia er tilstandene apokalyptiske. «Flere land som var svake i utgangspunktet, ligger nå nede. Vi holder skansen så lenge vi kan.»