I dag sender Ernst Prost ut følgende e-post til sine kollegaer:

Kjære partnere,

Først en beskjed

til dere ved lønnsavdelingen: stans øyeblikkelig all lønnsutbetaling til meg. Jeg frasier meg herved lønnen min, da jeg klarer meg også uten månedlig inntekt. I stedet vil jeg at lønnen min og alle andre besparelser skal brukes til å beholde alle arbeidsplassene våre – også for dem som er midlertidig ansatt. Disse gjør en utrolig viktig jobb på linje med oss fast ansatte, og skal ikke være dem som ofres først. For å gjenta det tydelig en gang til: Jeg vil ikke miste noen, kutte arbeidsplasser eller ty til permitteringer.

Vi står derfor på hver eneste dag for å skape forutsetningene for at selskapet skal fortsette å bestå slik det er nå. I motsetning til mange andre foretak og selvstendig næringsdrivende er vi i den heldige stilling at ingen har stengt butikkene sine for oss og at det fremdeles er behov for produktene våre over hele verden. Motoroljer er systemrelevante, ettersom transportforetak, politi, søppelkjørere, redningstjenester, brannvesen og postbud trenger å kunne ta seg frem med bil også i disse tider. Dette er flaks – resten klarer vi med dyktighet. Vi trenger ikke å vente på politikerne og vi trenger verken redningspakker eller kreditter fra staten. En lykke, en velsignelse og vår sjanse til å overleve.

Vi Liqui Moly- / Meguin-familien må virkelig sies å være blant de superheldige som fortsatt har en jobb å gå til, slipper å frykte for livsgrunnlaget vårt og har rimelige fremtidsutsikter. Ved de to fabrikkene våre i Saarlouis og Ulm produserer vi fortsatt i henholdsvis to og tre skift. Utleveringen vår er tett på 100 %. Et par hundre containere har blitt kansellert fordi det i enkelte land har stoppet opp helt. Like fullt klarer vi å holde hjulene i gang. Grunnen til at vi lykkes med dette, er at vi fortsatt selger, sikrer oss oppdrag, skaper omsetning og har et svært tett samarbeid med kundene våre i Tyskland og ellers i verden. Faktisk kan vi skilte med en vekst på 14 % i forhold til første kvartal i fjor. Om det vil fortsette slik, tør jeg ikke å si, men én ting vet jeg: Hvis vi fortsetter å gi gass, hvis vi ikke spør hva bedriften kan gjøre for oss, men hva vi kan gjøre for bedriften og kundene våre, skal vi klare oss gjennom de neste månedene også.

Gi alt. Gjør ditt beste. Hold koken. Ikke for meg – og til sjuende og sist heller ikke for bedriften – men for deg selv, for familien din, for kollegaene dine og for de mange tusen kundene våre i hele verden som til dels har det mye verre enn oss.

I all ydmykhet og takknemlighet,

Ernst Prost