«1 million millioner = 1 billion».

Kjære partnere og kollegaer,

språkføringen min får av og til noen martialske innslag med historisk sus av heltemodige kamper og heroiske slag. Dette skjer særlig etter noen glass rødvin eller når jeg har forlest meg på militærteoretiker Clausewitz ... Krigsretorikk holder jeg meg imidlertid unna – uansett hvor dramatisk jeg måtte føle at situasjonen og oppgavene våre er. Krig er noe helt annet enn en krise. Også kamp og krig er to vidt forskjellige ting. Som jeg beskrev det en gang tidligere: Krig tar liv – kamp redder liv.

En annen vesentlig forskjell mellom krig og denne krisen er at en krig legger alt i grus. Maskiner, fabrikker, anlegg, hus – alt går tapt. Alle verdier og alt av formue. En slik ødeleggelse av privat eiendom, formuesgoder og statlige strukturer har vi ikke – selv om det allerede er mangt som har fått hard medfart. Vi slipper å måtte gjenreise landet slik som etter Andre verdenskrig. Vi må bare få maskineriet skikkelig i gang igjen. Det krever en del innsats det også, men oppgaven er ikke umulig. For meg er dette en viktig forskjell, da det nå er mange som snakker om en ødelagt økonomi. Kanskje er det riktigere å se på det som en ufrivillig, komalignende vinterdvale ...

Vi tyskere utmerker oss gjennom flid, ærgjerrighet og en utrolig arbeidsiver. Dette betyr at vi allerede har 90 % av det som skal til for igjen å kunne gi bånn gass. Alt som gjenstår er 1000 milliarder euro – 1 million million ... Altså én billion euro. Gjerne også to billioner. Hva så? For tiden koster ikke pengene noe. Kostnadene for penger heter renter, og de slipper staten for øyeblikket å betale. Griseflaks ... Da rentenivået var på det høyeste, betalte Tyskland mellom 20 og 40 milliarder euro i årlige renter på statsgjelden. Den svarte nullen og fremfor alt mangelen på renter gjør at vi kan stryke mesteparten av disse rentemilliardene i statsbudsjettet. Det er gode nyheter.

Hva skjer altså på kostnadssiden i statsbudsjettet hvis vi tar opp 2 billioner euro i lån som kommer oppå den eksisterende gjelden vår på 2 billioner? – Nettopp: ingen verdens ting! Så lenge staten ikke må punge ut med renter, påløper det ikke ekstrakostnader og det er ingen grunn til å spare inn andre steder. Heldigvis. Det ville være katastrofalt om vi skulle pådra oss høy gjeld på grunn av denne krisen og dermed bli tvunget til å drive knallhard innsparing på andre områder. Men det trenger vi altså ikke. Gjeld som man slipper å betale renter på, er enkel å leve med. Særlig når gjelden er til ens egen befolkning. Stikkord: statsobligasjoner.

Nå er ikke jeg finansminister, bare en ordinær daglig leder fra landsbygda, men slik ville jeg ha gjort det. Legge bazookaen på skulderen, rope med sentralbanksjef Mario Draghi «whatever it takes» og ta opp akkurat så mye lån som nødvendig for å få fart igjen på økonomien. Å skulle spare penger i denne situasjonen er like meningsløst som å skulle stoppe klokka for å spare tid.

I tillegg kunne man endelig fått på plass sårt tiltrengte investeringsprogrammer for å sette en dels skrantende tysk infrastruktur i tipp-topp stand: skoler, broer, digitalisering, helsevesen og grønt skifte. Det er nok å gjøre. Det skorter ikke på arbeid, så hvis vi nå pumper inn olje – i form av frisk kapital – i motoren, vil vi få det bedre etter krisen enn vi hadde det før krisen. Går man riktig frem er dette en oppskrift som vil fungere ikke bare for Tyskland, men for hele Europa. Det gjelder imidlertid å ikke være ideologisk, nasjonalistisk eller fundamentalistisk fastlåst. Utstedelse av euro-obligasjoner gjennom Den europeiske sentralbanken vil sikre at også naboene våre får nyte godt av frisk kapital til lave renter – og det er lave renter som er det springende punkt!

Vennlig hilsen, 

Ernst Prost