Verdien av arbeid, drittsekkonsepter og smuler

Kjære kollegaer,

Det går fint an å sykle uten å holde hendene på styret. Man kan også spise uten kniv og gaffel. Men det er ikke mulig å arbeide uten hjerne og hjerte, for ikke å snakke om å drive en bedrift uten kompass. Da tenker jeg ikke på et fysisk kompass med fire himmelretninger, men et verdikompass som viser deg hva som er riktig og galt. "Hvordan skal jeg vite hva jeg skal velge og hva jeg skal gjøre?" En av mine læremestre hadde et enkelt svar: "Det finnes ting som man bare ikke gjør". Egentlig en helt enkel ting, et tydelig beslutningsgrunnlag og et velfungerende kompass. Man kan også kalle det samvittighet ... Den som vil utfordre seg selv når det gjelder å handle riktig, kan også fundere litt på setningen: "Ikke gjør mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg." Noen mennesker, som tar dristige og hjerteløse valg, kanskje til og med umenneskelige beslutninger, ville handlet veldig annerledes hvis det ikke var snakk om anonyme mennesker, dvs. ikke annet enn et nummer, enn om det var snakk om venner, slektninger, deres egen familie eller seg selv.

Ja, jeg snakker igjen om reduserte stillinger og oppsigelser og hvilket sosialt ansvar man har som bedriftsleder. Det handler jo ikke om tall eller anonyme masser. Det handler om mennesker. Og hvert enkelt menneske er viktig. Dette lyder kanskje fremmed for mange investorer. Men ikke for en bedriftsleder. Tvert imot: Vi må sette mennesket først, og deretter kan vi se på en mulig avkastning. Slik tenker og handler VI. Jeg innrømmer at man trenger mye standhaftighet og prinsippfasthet for å ikke begynne å vakle her. Arbeidsledighet, fattige eldre, minstelønn, det å leve på kanten av samfunnet på den ene siden og på den andre gevinst, profitt, avkastning – millioner på millioner av euro og dollar ... Og det skal gi mening? Jeg snakker ikke om rettferdighet, jeg snakker om fornuft eller tull i en samfunnsøkonomi, i et samfunn.  "Drittsekkonseptet" med å utnytte smutthull i skattelovgivningen og flytte pengene til mer eller mindre lovlige skatteparadiser viser den skammelige og skadelige oppførselen til enkelte aktører. Jeg har ikke lyst til å dø som en drittsekk.

Det er jo ikke slik at de som har lite eller ingenting ikke bidrar eller ikke arbeider. Med lave lønninger og høye utgifter til husleie, mat og familie blir det lite igjen til store utskeielser og vanskelig å legge noe til side til alderdommen. Ikke alle får en rettferdig lønn. Jeg er ikke opptatt av om noen har for mye – misunnelse og bitterhet ligger ikke for meg. Men for lite eller til og med så lite at det ikke rekker til å dekke et anstendig liv for seg selv og familien, det er uhørt. Det skal lønne seg å jobbe. Godt arbeid skal betales godt. Skatteunndragelse må forhindres og straffes hardt fordi det er ulovlig.

Overalt hører man om gründerrisiko. Det finnes helt klart uten tvil. Mange bedrifter må kjempe dag og natt for å kjempe for egen eksistens og lønn til eiere og ansatte. Men det finnes også nok bedrifter – og det er heller ikke de minste – der det er de ansatte som tar risikoen og ikke bedriften ... I den krisen vi befinner oss i nå har det blitt svært tydelig at de menneskene som har bidratt til bedriftens overskudd og vekst raskt settes på gata så snart situasjonen blir utfordrende ... Og hvis ting går skeis, etter flere tiår med underbetaling, får man et spark bak og er ute – for alltid ... mens risikoen for investoren handler om at man ett år kanskje ikke får en tosifret milliongevinst, men må klare seg med halvparten. Som sagt, det finnes begge deler – og der for er det viktig å se på hvert enkelt tilfelle. Jeg håper bankene og myndighetene gjør det riktige nå og ikke bare redder de store og de som roper høyest ...

Vi må aldri glemme arbeidets verdi. Og at det skal gjenspeiles i lønn, sosiale ytelser og trygge arbeidsplasser. Det er under ingen omstendigheter riktig at det er den svake parten i arbeidsforholdet som skal bære risikoen alene. Alle som bidrar til verdiskapningen i en bedrift har fortjent sin del av overskuddet. Jeg liker ikke tanken på at det er kapitalen som skal råde og at arbeidere og ansatte som nettopp bidrar til at kapitalen øker skal avspises med smuler. Det ville være en utilgivelig svikt i hele vårt økonomiske system og i samfunnet vårt som helhet.

Vennlig hilsen

Ernst Prost

Daglig leder