800-årig influenser

LIQUI MOLYs administrerende direktør, Ernst Prost, om lidenskap og suksess

God morgen, kjære kolleger!

Det er de gamle og adelige gjenferdene fra Güssen-familien som om natten hvisker meg i øret hva som virkelig er viktig i livet.. Det er ikke alle de som bor på dette slottet, jeg er selv en av dem, som er mine influensere. Nei, det er de som bygget det for over 800 år siden og red inn i slottshallen for å komme seg i sikkerhet fra fienden. Der hvor min Easy Rider Harley-Davidson står og datamaskinene min – er det ikke sprøtt?! Det er den utrolige historien som sitter i de gamle murene som inspirerer meg dag og natt og som gir meg ideer til hvordan man kan komme seg gjennom kriser og katastrofer, men også driver meg videre til å jakte på videre suksess. På slott Leipheim har det blitt elsket, festet, ledd, grått og selvfølgelig også dødd. I hundrevis av år ... Jeg må bli 102, for da feirer dette slottet sitt 500-årsjubileum i sin nåværende form. Det blir et flott dobbeltjubileum – jeg 102, og slottet 500.

Jeg er svært glad i å bo og jobbe i dette gamle, historiske slottet som hvisker meg hemmeligheter i øret om natten. Jeg lar meg gjerne inspirere av alt dette stedet kan formidle. I boka til Erich Broy har jeg lest om mennesker som kaster seg over oppgavene sine som besatt og holder det gående til verket var fullendet og 100 % perfekt. Sånt liker jeg. Det er perfeksjonisme, det er lidenskap, det er begjær – og begjær er tidløst.

Alt det andre som følger med i livet er jeg mindre opptatt av, men de oppgavene jeg skal utføre, tar jeg på alvor. Kirkegårdene er fulle av tidligere viktige, mektige og også rike mennesker. Det er nå en gang slik at det er det forgjengelige som setter en stopper for alle liv. Så hvorfor la seg opprøre over det? Hvorfor samle på rikdom for rikdommens skyld? Gravskriften: „Her ligger kirkegården rikeste mann“ høres jo unektelig ganske teit ut. Veien fra laurbærkrans til sørgekrans på kisten, altså livet i mellom, er ja ikke uendelig. Carpe diem – sa de gamle romerne. Grip dagen. Men for å gjøre hva? Jeg liker å jobbe, og jobben utgjør også en stor den av livet mitt. Der fungerer jeg i mye større grad som kunstner enn som leder.

Det å utarbeide regler og retningslinjer har aldri vært min greie. Jeg vil heller skape visjoner som blir til misjoner og bidra til at de ansatte oppfyller dem 200 %. Men selvfølgelig liker jeg også å ha ferie på en eller annen øy med flest mulig dyr rundt meg og ikke annet enn en lue på hodet. Livet har plass til begge deler: Spenning og avspenning. Likevel er jeg avhengig. Nei, ikke av motorolje og tilsetningsstoffer og absolutt ikke av penger. Men av alt det nye og avveksling, av bevegelse, av det å få skape, av å kunne bygge opp noe som gir mening, av å virkeliggjøre ideer, av å kunne arbeide dag og natt, av suksess og perfeksjon og alltid nye utfordringer. I jakten på det perfekte ... Det føles ofte som en rus, men det er en sunn rus. Eller som å spille monopol med ekte penger. Det viktigste er at spilleavhengigheten blir tilfredsstilt, som et biprodukt av en god gjerning, mening og nytte som kommer andre til gode. Av og til tillater jeg meg den luksusen å ikke gjøre noe jeg burde gjøre, men bare gjøre det jeg liker å drive med. For eksempel å jobbe. Jeg liker alt jeg gjør – men jeg gjør også bare det jeg liker å gjøre.

Jeg håper at du også har stor glede av det du gjør. Jeg gleder meg til en ny, flott uke med deg, alle ansatte og samarbeidspartnere.

Apropos: Ridderrustningen fikk jeg i 2007 da jeg fylte 50. Tempus fugit ... Tiden flyr. La oss gjøre det beste ut av den!

Vennlig hilsen

Ernst Prost