• 29/04/2020
  • Corona-Krise

Ingen liker gjerrigknarker

I dagens rundskriv til sine kolleger snakker Ernst Prost om hvorfor man ikke bør spare seg til fant og hvorfor det er viktig å investere i vanskelige tider.

Kjære kollegaer,

 

Når pengepugere og kremmersjeler overtar en bedrift, går den ofte ad undas. Vi snakker om en ekte mammons trell. Kanskje ikke så pent å si, men likevel treffende. Grensen til det urettferdige overskrides med et beskrivende uttrykk: "En del mennesker er så gjerrige at de ikke skjenker noen en tanke." Og det synes jeg kan være nokså beskrivende. Apropos maskerade og ministere: Har en eller annen politiker tatt i mot et eller annet fly fra Kina lastet med munnbind på en eller annen flyplass i dag?

Tilbake til mammons trell, motsetningen til den visjonære bedriftslederen som drives av lekenhet og klare mål:

Hvis man borer dypt nok folkesjelen, folklore og livsvisdom, støter man på en av de syv dødssyndene: Gjerrighet. Denne har ingenting å gjøre med sparsomhet, men liker å gå avgrunnen i møte med fulle lommer og uten lyst til å dele. "Man skal ikke spørre hva det koster, men hva det gir." Dette er noe jeg har gjentatt veldig ofte i jobbsammenheng opp gjennom årene, når man er redd for å investere og heller ikke ønsker å dele. Hvis dette heller ikke hjelper, har jeg fortalt historien om den gjerrige bonden, som hverken hadde gudstro eller selvinnsikt, og ikke ville jobbe og heller spiste såkornet enn å stole på at det ville formere seg i jorda og dermed gi ham tifold tilbake noen måneder senere. Det var ofte det som skulle til. "Man høster som man sår!" ... Og gjødsler og luker og vanner, passer på og beskytter. Ofte blir ikke det å så, les investere, avvist av kommersielle hensyn, men heller av latskap, av frykt eller gjerrighet – eller av en kombinasjon av alle tre. Det å sitte på pengesekken i stedet for å få innholdet til å yngle – eller til og med å gi bort litt av det – er ikke den viktigste oppgaven til en forretningsmann, og en slik atferd er kanskje heller ikke forenlig med den kreative viljen til å skape og gleden av å se bedriften vokse og å skape arbeidsplasser.

Det er lurt å spare. Det å spare betyr at man skal unngå unødige kostnader. Det er vanskelig å være imot det. Men det å spare betyr også at man må iverksette tiltak som gir en buffer i dårligere tider. Også her viser jeg gjerne til min bestemor: "Spar når du kan, da har du litt ekstra hvis nøden banker på." Det kommer alltid dårligere tider. Og nød. Det er ingen grunn til å tro at dette er den siste krisen som kommer. Det kommer alltid til å dukke opp nye problemer. Det være seg oversvømmelse, tørke, skadedyr, haggel, frost, feilslått politikk eller korona. Betyr det at vi skal slutte å så, det vil si investere, og ikke lenger dyrke åkeren med like mye kjærlighet og svette som før? En gjerrigknark eller reddhare ville ikke våget å satse, men det ville en entreprenør. Det er ikke kult å være gjerrig. Ingen liker gjerrigknarker. Gjerrighet og dumhet er typisk for dem som alltid vet hva ting koster, men som ikke forstår deres verdi ... Spare, koste hva det koste vil, er heller ikke noe å trakte etter. Den som sparer inn i feil ende kan lett få seg en lei overraskelse og i tillegg måtte betale dyrt.

"Jeg har aldri løpt etter pengene. Jeg har alltid ventet til de kommer til meg." Ordtaket er ikke mitt, men jeg liker det.

Fasit: Det er morsomt å jobbe. Og å tjene penger. Det er viktig å hjelpe. Gjerrighet er skadelig. Vi må satse på vekst. Investeringer lønner seg. Den som vil høste må så ... vanne og luke ugress. Så enkelt er det. Lykke til!

 

Vennlig hilsen

Ernst Prost

Daglig leder