• 22/04/2020
  • Corona-Krise

«God gjeld, dårlig gjeld»

I sitt nyeste rundskriv forklarer daglig leder Ernst Prost hvorfor staten i dag – i motsetning til for ti år siden – med god samvittighet kan pådra seg ny gjeld for å få sving på økonomien

Kjære partnere!

 

For ti år siden førte jeg innbitt felttog mot akkumulasjonen av statsgjeld. Jeg husker godt hvordan jeg langet ut i øst og vest mot politikere som syltet ned landet i gjeld. Så hvorfor sa jeg da i går: «Én eller to billioner euro mer i gjeld har ingenting å si. Faktisk er det helt riktig å skaffe seg mer gjeld for å takle krisen»? Bakgrunnen for denne kuvendingen er like enkelt forklart som regnestykket: For drøye ti år siden var vi etter min mening kort og godt gjeldssatt til opp over ørene. Bruttonasjonalproduktet – Tysklands samlede inntekt – var 2,5 billioner euro. Den samlede gjelden lå på grovt regnet 2 billioner euro. Det gir en gjeldskvote på ca. 80 %. Rentene vi måtte betale på denne gjelden, utgjorde 33 milliarder euro i 2010. I 2008 var det sågar oppimot 40 milliarder euro! Penger man trengte sårt andre steder ...

Hvordan så det ut i fjor, i 2019? Gjelden vår ligger fortsatt på rundt regnet 2 billioner euro. Vi har riktignok kvittet oss med noe gjeld, men gjeldsnivået er i bunn og grunn det samme som da vi i 2010 tok det riktige valget å innføre en konsekvent gjeldsbremse. På den andre siden har Tysklands bruttonasjonalprodukt tatt et kraftig byks fra 2,5 til imponerende 3,4 billioner euro. Det betyr at gjeldskvoten vår har falt fra 80 % til 60 %. Til sammenligning har USA og Japan en gjeldskvote på henholdsvis 110 % og 240 %.

Vi har med andre ord langt mer inntekt enn før, samtidig som gjeldsbyrden er uendret – det er slett ikke verst. Men hvordan ser det ut med rentene vi betaler? Det er tross alt disse finansieringskostnadene for kreditter som belaster statsbudsjettet årlig. Som nevnt ovenfor, betalte vi ca. 40 og 33 milliarder euro i henholdsvis 2008 og 2010. Og i 2019? Da var det bare 12 milliarder euro ... Slett ikke verst! Ser dere den doble effekten? Gjeldsstillstand (for å si det sånn) og langt mer økonomisk kraft! Samtidig har rentekostnadene falt som en stein takket være et lavt rentenivå. Supert! Dette betyr at vi har mulighet til å ta opp nye, tvingende nødvendige lån for å få en slutt på krisen og skape nytt oppsving. Som jeg skrev i går, koster ikke pengene noe. På grunn av negative lånerenter, har vi den merkelige situasjon at staten faktisk tjener, og ikke taper på å anskaffe gjeld, da rentene for investorene er negative. Bedre kan det ikke bli ...

Bare et siste tilbakeblikk på rentekostnadene og statsbudsjettet de siste 10 årene: Man ser her hvor mye av årsbudsjettet som har gått med på å betale renter på lån. For 10 år siden lå statsbudsjettet på ca. 320 milliarder euro, og 33 milliarder euro av disse gikk til å betale renter på lån. I fjorårets budsjett, som med ca. 350 milliarder euro var en god grann høyere, utgjorde rentekostnadene derimot bare 12 milliarder euro!! Sånn sett er det rom for å øke de offentlige utgiftene med det mål å stimulere økonomien. Poenget er ikke å sløse, men å skape aktivitet og vekst. Det offentlige må åpne pengesekken. Slik rentesituasjonen er i dag, kan vi som sagt doble gjelden vår fra to til fire billioner euro uten å få særlige høyere rentekostnader.

Det er mye staten og næringslivet kunne brukt to billioner euro på: Sanering av broer, modernisering av skolene, få skikk på utdanningssystemet, styrke helsevesenet etter pandemien, gå videre med det grønne skiftet og så videre og så bortetter. Alt sammen oppgaver som koster penger, men som samtidig skaper arbeidsplasser og har positiv betydning for samfunnet og fremtiden vår. Full sysselsetting og en blomstrende økonomi er dessuten absolutte forutsetninger for klingende skattekroner til statskassen ... Og det er akkurat dét velferdsstaten ønsker og trenger for å ta godt vare på befolkningen og skjøtte oppgavene sine.

 

Vennlig hilsen,

 

Ernst Prost